Utdrag

Angstens klo

Det er nesten umulig å beskrive et angstanfall, for under anfallet blir jeg så skrekkelig redd at jeg knapt er bevisst. Det begynner med at jeg mister konsentrasjonen. Det kan være helt ubetydelige ting som kan være utløseren, for eksempel et host fra noen ved siden av, et lysglimt, en bevegelse.

Ikke alltid er utløseren utenifra, noen ganger kan det være en reflekshandling fra meg selv også. Et nys, at jeg rører på meg slik at noe annet rører på seg ...

Så føles det som det detter et slags lokk over hjernen min. Ikke en klar tanke. Jeg holder pusten, svetter over hele kroppen, hjertet galopperer i redsel. Kroppen dirrer. Lysglimt flimrer foran øynene mine. Det er umulig å fokusere på noe. Tungen vokser i munnen min, som blir helt tørr. Jeg er nå helt ute av stand til å snakke. Stemmer rundt meg høres ut som en kakofoni fra hundre tv-apparater på full styrke.

Fryktelig plagsomt.

Kommer en skarp lyd i nærheten, noen som ler høyt, et barn som skriker, er jeg nær ved å dette sammen. Jeg vil løpe bort, men kroppen er helt stiv. Dessuten, hvor skal jeg løpe hen? Det finnes ingen trygge steder. Panikken herjer i kroppen. Jeg får ikke luft. Er redd for å besvime. Angsten vokser og vokser. Jeg gisper etter luft. Klamrer meg fast til en gjenstand i nærheten. Er redd for å falle.

Lydene er nå helt uutholdelige. Lysglimtene også. Jeg prøver fortvilt å konsentrere meg, men det er bare et tankekaos i hodet mitt. Og alt rundt meg har blitt uvirkelig, som på den andre siden av en glassvegg.

Jeg mister kontakten. Er redd for å bli gal. Angsten bare vokser og vokser. Dødsangst.

Det er et helvete på jord!

[...]

Jeg vet ikke hva barna oppfattet av meg den tiden det sto på som verst. På ett eller flere områder må de ha hatt følelsen av avvisning fra min side. Barn lærer seg å forstå at mamma eller pappa jobber, så nå må de ikke forstyrre. De lærer seg etter hvert til at voksne vil være i fred i dusjen. Men hvordan skal de lære seg at mamma ikke kan fordi hun har angst? Når angsten er så uforståelig også for mamma?

Skyldfølelsen det gir meg, er enorm. Skyldfølelse og skamfølelse, man føler skyld fordi man ikke kan, skam fordi man er så mye mer udugelig enn andre mennesker som kan.

Fortrolig samtale

[...] Jeg inviterte Turid hjem til meg. En sen kveld, da huset mitt var stille. Det var skremmende, men samtidig også godt å høre hennes fortelling. Særlig godt for meg var det å høre om lyspunktene, de små tingene som gjorde livet lettere og angsten mindre. Det ga meg håp.

«Den dagen jeg forsto at jeg ikke må klare alt alene, ble det lettere. Jeg begynte å fortelle andre om min angst og sårbarhet. Noen byttet tema, men utrolig nok var det flere som utbrøt: ’Jøss, har du det også slik! Det ville jeg alltid ha trodd! Du som står frem foran foreldrene ...’. Flere ganger ble dette opptakten til flere samtaler, en fortrolighet med mennesker jeg i utgangspunktet hadde lite til felles med.»

Turid oppdaget nå også rundt seg at hun ikke var alene med angsten. «I kassakøen kunne jeg observere andre som hadde like hektiske bevegelser som jeg under mine verste angstperioder.»

Vi måtte le da hun demonstrerte hvor hektisk hun noen ganger puttet varene i posene for raskest mulig å kunne forlate butikken. Vi lo fordi vi begge visste vi gjorde det, og fordi vi har sett andre gjøre det. Galgenhumor.

«Jeg skjønner jo at folk måtte tro at jeg var sprø.»

Turid lo fortsatt.

«Og noen ganger måtte jeg bare springe ut av butikken uten å betale og uten poser. Etter slike episoder var hjemturen i bilen enda verre. Et nytt nederlag. Igjen klarte jeg ikke å holde ut.» Det var alvor nå. [...]

Har jeg lært?

Det er jo det som er det store spørsmålet. Jeg har slukt alle artikler og historier om andre som har møtt veggen. Det er klart det er stas å sitte i samme bås som statsministere, kjente skuespillere og andre som har vært så vennlige å dele sine erfaringer med oss. Det er så mange likhetstrekk mellom min og de andres historier. Og sikkert tusener av andre sin historie. Det føles godt at det er mange av oss, samtidig gjør det meg vondt å vite at mange andre rammes hver dag. [...]

Det er viktig å være åpen, noe jeg vet av erfaring er noe av det vanskeligste. Om du blir innkalt til konferanse på skolen til barnet ditt og får angsten rett før du skal dra – da er det ikke lett å ringe læreren og si du har fått angst! Da sier du gjerne migrene eller noe sånt. Det er ikke rett at man skal behøve å lyve. Åpenheten min har blitt godt mottatt. Det er som om både familie, venner og bekjente setter pris på forklaringen om min forandring. De ser ut til å forstå. Det har vært en enorm lettelse for meg. [...]

Med hånden på hjertet: Jeg har det bra. Jeg trives i livet mitt nå. Jeg har fått nye innsikter i mange ting som jeg ikke ville fått uten angsten. Å få angst – det er som å ha vært rik på penger, hatt muligheten til å kjøpe alt. Så går man konkurs, pengene er borte. Men livet er verdt å leve likevel. Eller å ha mistet et bein – du kan ikke lenger gjøre alt du vil. Men livet er verdt å leve likevel. [...]

Utdrag fra: Hvis angsten bare kunne trylles bort
Skrevet av Bente Wemundstad