Utdrag

Siri Sara blir bedøvet og sier det som det er

– Å, nei! Allerede! ropte onkel Jarle plutselig. Han hadde kastet et blikk ut av vinduet og tydeligvis fått øye på noe. Nå tok han med seg en kjøkkenstol og styrtet ut i gangen. Der klatret han opp på stolen, løsnet røykvarsleren og tok ut batteriet.

– Hjelp meg! ropte han febrilsk. – Ta ut batteriene av røykvarsleren over hodet ditt, så ordner jeg den i stua.

Siri Sara skjønte at det ikke nyttet å spørre. Hun klatret opp på kjøkkenbordet og plasserte beina forsiktig blant maten. Det tok litt tid før hun skjønte hvordan hun skulle gjøre det, men til slutt var batteriet fjernet.

Hun hoppet ned, så ut av vinduet og kunne ikke la være å komme med et lite rop. Utenfor sto det en dame og tittet inn. Hun var den tykkeste dama Siri Sara noen gang hadde sett! På hodet hadde hun en svær grønn hatt med appelsiner på. Kåpen var oransje med store grønne knapper og den satt så stramt som et pølseskinn – eller kanskje heller som et appelsinskall. Da hun fikk se Siri Sara, vinket hun muntert og gikk mot inngangsdøra.

– Dette er visst den store appelsindagen, mumlet Siri Sara for seg selv. Hun hørte det banket tre ganger og at gangdøra gikk opp. Onkel Jarle gikk ut for å ta imot den merkelige oransje damen.

– Naranja! hørte hun ham rope. – Er du tilbake fra Spania allerede? Jeg trodde du kom i ettermiddag.

– Nei da! svarte en klar, glad stemme. – Jeg forlot appelsinenes land sent i går kveld, og nå er jeg her for å spe på frokosten deres litt! Ja, for du er vel i gang med dine himmelske frokoster? Hun har vel kommet?

Siri Sara gikk ut i det lille vindfanget, men fant ut at det ikke var plass til henne der. Det var helt fullt av den enorme oransje kroppen og to bæreposer som det sto Tax Free på.

– Hallo! sa Siri Sara forsiktig. – Jeg er her!

– Siri Sara! ropte dama og slo hendene sammen over den kolossale magen. Da kjente Siri Sara det. En intens duft. Det sved litt i øynene. Dama kom mot henne og Siri Sara forsvant inn i en kolossal myk, oransje og duftende omfavnelse.

Hun gispet etter pusten og ble stående litt ustødig da appelsindama endelig slapp henne.

Onkel Jarle støttet henne forsiktig. Da hun snudde seg litt forvirret mot ham, pekte han på munnen sin som var åpen. Han peste forsiktig et par ganger. Da skjønte Siri Sara det. Onkel Jarle mente at hun skulle puste med munnen, ikke med nesen. Hun gjorde det, og det hjalp. Det sluttet å svi i øynene, men Siri Sara syntes hun fikk en litt beisk smak i munnen.

– La oss gå inn og sette oss, sa Jarle.

Appelsindama peste og strevde for å få tatt av seg på beina.

– Glem det Naranja. Bare behold skoene på, sa onkel Jarle og klappet henne på skuldra. Naranja rettet seg besværlig opp og stønnet.

– Takk skal du ha! Jeg har nå kommet opp i størrelse to flyseter. Hvem kunne ane at tynne lille Gudny skulle ende opp som et slikt prakteksemplar!

Naranja la hatten på kommoden som sto der og så gikk de inn i stua.

– Så stille det er her i dag! bemerket Naranja fornøyd da hun hadde fylt opp toseteren i stua med den enorme baken sin.

– Ja, sa onkel Jarle. – Jeg har fikset røykvarslerne.

Han blunket til Siri Sara.

– Det var jammen bra, sa Naranja og så seg rundt. – De levde jo sitt eget liv sist jeg var her. Ulte som besatt!

– Ja, merkelige greier, smilte onkel Jarle. Siri Sara måtte ta seg kraftig sammen for ikke å fnise. Tenk å bruke så mye parfyme at det utløste røykvarslerne!

Siri Sara følte seg litt døsig, nesten bedøvet. Hun hadde aldri i sitt liv kjent noen lukte så sterkt. Hadde Naranja badet i parfyme?

– Hvordan gikk flyturen? spurte onkel Jarle.

– Jeg måtte altså krangle litt, sa Naranja ergelig. – Kan du tenke deg! Da vi gikk ut av flyet på nedreisen, kom den frekke flyvertinna og sa at jeg ikke måtte ha på meg parfyme når jeg skulle hjem. Har du hørt noe så merkelig? Jeg ba henne vise meg regelverket som sa at det var parfymeforbud for flypassasjerer, men hun sa surt at hun kunne vise meg regelverket som forbød passasjerene å bedøve piloten. For noe tøys! Det var hun som var bedøvet! I hjernen!

– Hvordan gikk det da? spurte Siri Sara. Nå var hun rett og slett ganske kvalm. Hun reiste seg for å åpne vinduet.

– Nei! Du må ikke det! ropte Naranja. – Jeg fryser alltid så forskrekkelig når jeg kommer tilbake fra Sydens varme land. Vet du, de ga seg ikke, de flyvertinnene. De sjekket meg da jeg kom på flyplassen, og så sendte de min elskede appelsinblomstparfyme som spesialbagasje! Da jeg protesterte, truet de med å sende meg som spesialbagasje også.

Utdrag fra:
Onkel Jarles himmelske frokoster
av Hilde Eskild

© 2009, Ganesa Forlag