Utdrag

Rommet hennes virket som rommet til et barn eller en gammel dame. Det var fullstappet av krimskrams, forfalskede minner om et liv som ikke hadde funnet sted. Over senga var det et lite krusifiks i plast, på veggene hang postkort og innrammede bibelsitater. På senga lå det fullt av kosedyr i grelle farger, slike man får kjøpt i kiosken på jernbanestasjonen. Kvinneromaner, kristne håndbøker og polske tidsskrifter tårnet seg opp på gulvet. Innimellom lå det klær og strømper, utklipte matoppskrifter, billige motesmykker som hun uaktsomt hadde slengt fra seg. Tarveligheten, rotet og fraværet av enhver form for estetikk så ut til å forsterke begjæret mitt. Det var ingenting der som kunne ha hemmet meg, som ville ha minnet meg om livet mitt, om min verden. Det var som om jeg var en annen i dette rommet, som om jeg ble til en gjenstand i Iwonas tilfeldige samling av ting som hun både tok vare på og forsømte.

Jeg kom når det passet meg og når jeg kunne. Iwona var hjemme hver kveld, hun hadde åpenbart ikke annet å gjøre enn å vente på meg. Vanligvis sto tv-en på, og når hun ville slå den av, sa jeg nei, og vi kledde av oss og kysset og omfavnet hverandre til soundtracket fra en eller annen dårlig film. Som regel var jeg gått igjen før filmene var over. Jeg overnattet aldri hos henne fordi jeg var redd for at Tanja eller Birgit ville fortelle det til Sonja. Dessuten kunne jeg ikke forestille meg å våkne ved siden av Iwona, jeg kunne bare utstå henne når jeg var opphisset. (...) Jeg ble oppmerksom på at Iwona prøvde å gjøre seg fin.

Hun begynte å sminke seg og stelle håret og være opptatt av hva hun hadde på seg. Da jeg sa at jeg ikke likte at hun pyntet seg, sluttet hun med det. Hun så ut til å ta det som et slags kjærlighetsbevis at jeg i det hele tatt enset henne, at jeg interesserte meg for utseendet hennes og kommenterte det. Av og til viste hun meg to klesplagg og spurte, hva synes du er finest? Jeg pekte på et av dem, selv om det var det samme for meg hvordan hun gikk kledd, og da forsvant hun bak skapdøra for å ta det på, og jeg fulgte etter og så på henne, og da hun sto i bare undertøyet, dro jeg henne bort til senga. Når hun gikk på toalettet, hendte det at jeg fulgte etter henne, skamfølelsen hennes pirret meg, inntil hun hadde mistet den helt og gjorde alt jeg forlangte av henne.


Alex har nettopp fortalt Antje om Sonjas adopsjon av Sophie, hans barn han har fått sammen med den polske illegale innvandreren Iwona.

Antje så taust på meg. Etter en stund sa hun at hun hadde trodd det ikke kunne bli verre. Er det så ille? spurte jeg. Hva tror du, da? Prøv å sette deg inn i hennes situasjon. Hun forelsker seg i en mann, han bruker henne akkurat som det passer ham og gir henne til og med penger for det. Så blir hun gravid og håper han vil stifte familie med henne, og i stedet tar han barnet fra henne, og hun har absolutt ingenting lenger.

(...) I grunnen var alt perfekt, sa jeg, det var ikke noe ved Sonja jeg ikke likte, og livet mitt var akkurat slik jeg ønsket meg det. Så møtte jeg Iwona igjen, og det var som om hun hadde makt over meg. Jeg visste hvilken skade jeg forårsaket og at det var stor sannsynlighet for at Sonja ville avsløre meg på et tidspunkt. Men jeg hadde ikke noe valg, jeg kunne ikke annet.

utdrag fra "sju År" av peter stamm
oversatt av marianne fischer