Utdrag

Sultanen fikk verken støye eller klatre, og ikke leke gjemsel med noen. Han fikk verken rydde av bordet eller vaske opp, han fikk ikke pusse noen av skoene sine selv (som uansett ikke ble skitne. Hva skulle de bli skitne av?) og absolutt ikke gjøre lekser. (Han hadde ikke en lærer engang. Ingen klasse, ingen skole. Ingenting!)

Da sultanen var voksen, ble han stormester med svart belte i å gjøre absolutt ingenting.

Knapt en muskel rørte seg på ham.

Bortsett fra når han giftet seg. Til sitt eget bryllup måtte han ta et kort avbrekk i sin ingenting-gjøring. Stå opp, gifte seg, og så sette seg til igjen. Det hadde jo gått an hvis han hadde giftet seg en eller to ganger i livet. Men en riktig sultan måtte gifte seg så ofte som mulig. Nå hadde han omtrent hundre koner ...

[...]

Som tegn på hvor høyt disse omtrent hundre konene elsket sultanen sin, broderte og heklet og strikket og vevde de puter i ett sett. Det var verdens vakreste puter. Puter som sultanen kunne sitte og gjøre ingenting på.

Men for at ingen kone skulle tro at han elsket henne mindre enn de andre, satte sultanen seg på alle putene som konene kom med.

[...]

Når sultanen ville ned, satte han seg i kurven sin der oppe og ropte: «Ned!» Da måtte den nye tjeneren sveive ham ned.

Sveive forsiktig på en sveiv. Langsomt.

«LANGSOMT, SA JEG!» ropte sultanen. Men da hadde den nye tjeneren av vanvare sluppet taket, fordi han var en tulling. Sluppet taket, og sviiiiissj falt sultanen pladask! ned på rumpa.

«Din promp!» ropte sultanen rasende. Et annet navn på den nye tjeneren var det ingen som hadde hørt, så derfor ble tjeneren ved kransveiven fra nå av hetende Prompen.

«Hvorfor gjorde du det?» sa sultanen og stønnet av smerte. «Klarer du ikke å holde i sveiven?»

«Det vet jeg ikke helt,» sa Prompen og jamret seg. «Sveiven gjør det helt av seg selv. Det var ikke jeg som gjorde det.»

Utdrag fra Sultanen og Prompen
Oversatt av Johann Grip